Photos
Posts
Arild Holtet added 16 new photos.

Dette året blir ett rolig år for vår familie. Ser på bildene fra før vinduslemmene var malt og soien hadde fått fast betongdekke. Det var mens vi enda bodde i... Lam Narai der guttene gikk på skolen. Vi leide en toetasjes leilighet i byen der guttene gikk på skolen i 5 år, men i mars i fjor flyttet vi hjem og bor kun hjemme i huset igjen. Nå er det nye store og trygge skolebusser, og de to guttene som enda går på skolen er 12,5 år og 16,5 år gamle så vi føler oss trygge med skoletransporten nå.

Ser på bildene når jeg klatret øverst i den 40-50 meters høye nye masta, at det har skjedd en del de siste 3 årene her. Nå er det fast betongdekke foran vårt hus, og snart kommer det ett nytt penere gjerde og 2 stk. nye porter. Men nettinggjerdet skal få stå ett år til, og for det viktigste er at våre små hunder ikke løper ut i soien. Alt kommer til sin tid, og hos oss er det ikke noe stress på noen måte. Det synes godt rundt thaienes hagehus eller Krathom og Sala som det heter, ingen stress med å ha det pinelig ryddig der. Men det er nå slik thaiene liker å ha det, og alt skjer på enkleste og mest behagelige måte. Vel der thaiene i familien oppholder seg, for rundt meg er det pinlig orden og ryddig. Da har alle det slik de liker å ha det, og det fungerer best og er uten noen form for krangel.

Vi har også fått kjøpt alle de 3 stk. landbitene bak huset, så nå har vi landet der huset er fra soi til soi. Vi fikk og 2,5 rai eller 4 mål mer land ved den andre soien, så nå har vi ca. 5 rai eller totalt 8 mål land der og 2 stk. fiskedammer. I år blir det plantet thaipoteter på 4 av de raiene, og det er stor fisk på mange kilo i den ene 8 meter dype fiskedammen.

Huset nedenfor vårt hus er lillesøster Thanoy og mannen Nom sitt. Det står enda i min kones navn, da vi bygget også dette huset den gangen til svigermor. Nå har de en gutt på 10 år og en liten tass på 4 måneder. Det gamle rislageret er revet, og ett nytt er bygget mot gavlen av huset. Reisverket er som det skal være, men porten og veggene er av de gamle bølgeblikkplatene fra det gamle rislageret. De tar alt etter hva økonomien tillater, og permanete pene nye vegger kommer når pengene er i banken.

Nå har de og lagt på mange lastebillass med steinjord, så når regntiden kommer så blir vannet drenert litt ned i bakken. Før var det en eneste stor leiresuppe under regntiden. Men alt koster og de tar det når pengene står på konto, for lillesøster Thanoy og mannen Nom de jobber mye og er økonomisk fornuftige.

Men de har da hatt penger til å bygge en ny Sala foran huset, og godt opp fra bakken der slangene kryper rundt. Når vannet samler seg under regntiden, så slipper de å få vann inn i sitt hagehus. Det er nok den mest vanlige måte å bygge en sala på her i distriktet. Bortsett fra søsterens Sala har permanet solid gulv, og ikke flyttbare sittebord som er mest vanlig her vi bor.

Konas storebror Phanom han er en meget flink utdannet møbel og innredningssnekker. Den nye Sala med tett rekkverk dør og trapp, den har storebror Phanom og kona Van bygget. Alt av skap, skapvegger, overskap og garderobeskap i vårt hus, det har min kjære glade svoger Phanom laget, og etter mine ønsker og tegninger. Må si jeg er meget fornøyd med alle arbeidene svoger og kona Van har gjort. Stort sett så hjelper alle hverandre i vår lille familie, og alt går med både latter og glede.

Vi tar det ganske rolig i år, og har ett slags "hvileår" uten så store forandringer i og rundt huset. Det eneste som skal gjøres er at jeg lager ett nytt undertak, som dekker vannrørene fra badet i 2 etasje. Termittene spiste opp det første undertaket, for vi så det ikke da vi bodde i byen der guttene gikk på skolen. Så ett nytt undertak i aluminiumsrammer og materialer som smådyr ikke liker blir satt opp. For i år så skal min private lille Gym på 50 kvadratmeter bygges ut mend nye store styrketreningsmaskiner. Mer trening og ENDA bedre humør.

Jeg måtte smile da jeg klippet gresset i går. Varmt som bare det med 35 grader i skyggen, men på gressplenen er det ikke skygge. Så både svoger som laget rekkverk i lillesøsters Sala og jeg var ganske svette. Men rekkverk så minstegutten ikke ruller ut av Sala, det var en nødvendighet å sette opp før tassen kan krype og gå.

Det var som vanlig ett 100% systematisk kaos rundt vår sala, og jeg rista litt på hodet. Kona lo litt og hadde planer om en ryddedag. Fram med rive og trillebår, for her skulle det bli pent. Merkelig nok så "dukket" bakken opp igjen, og den samme bakken som jeg har sett før. Ingen store forandringer og jeg kjente igjen bakken. Min glade kone laget bål så alt som vi ikke skulle ta vare på det ble brent, noe som alle må gjøre her for søppelkjøring har vi ikke mer. Sammen med en del naboene så la kona landsbyen i en tett røksky, og alt var som det pleier i vår lille landsby. Sammen med brenning av sukkerrør så er det ikke bare lett å se himmelen og sola, og bakken er full av svarte avbrente blader fra sukkerrørbrenninga. Så her er det "snevær", men hvit og pen er nå ikke den "sneen".

Det ble faktisk ryddig og pent rundt vår Sala, samt at glass, plast og annet ble lagt i store dunker med lokk på. Når den omreisende skraphandleren kommer, så lar vi lillesøster Thanoy selge det, og det blir nesten 200 baht hver gang.

Jeg hisser meg ikke opp og kjefter som så mange utlendinger gjør, for thaiene i hele landsbyen her og ellers i området er noen sable rotekopper. Ingen vits i å få blodtrykket over den røde streken, og la dette gå utover alles humør. Thaiene gjør alt på enkleste måte i de fleste landsbyer ute på landsbygdene, så stresse med pinlig orden har jeg ikke sett noen gjøre her i området. Vel ikke i andre landsbyer jeg har vært i heller. Men jeg har hørt at det er bedre noen steder, selv om ikke jeg har sett det.

Jeg lar thaiene leve slik de pleier å gjøre og slik de liker å ha sitt liv, for det synes jeg landets beboere har all rett til. Den etniske befolkningen bør få leve som de vil, det ønsket jeg også når jeg bodde i Norge.

Her i familien så gjør vi det på enkleste måte: Thaiene koser seg slik de vil leve og ha det, og på min hageflekk, garasjen, datarommet og i trimrommet ver det orden slik jeg liker å ha det. Vel inne i huset har og guttene lært å holde orden, kaste søppel vaske gulver og støvsuge. Så det kommer da litt orden inn i neste generasjon. Så en ting kan jo sies med å godta at folk får være som de liker å være i eget land, de er mye blidere når alle har det slik de liker å ha det.

Vi er nå en gang ikke like thaier og nordmenn, og kulturen den er ganske så forskjellig. Vi har litt å lære av thaiene, og thaiene har litt å lære av oss. Så her i familien får alle være seg selv. Men det skal sies at vi har lært av hverandre, og har funnet en slags grei "middelvei" sammen. Med det så fungerer ett samliv så mye mye bedre. Vi skal respektere andre, men vi skal beholde vår selvrespekt.

Ps. Det er en slange i vårt "paradis" også. Den er grønn og meget giftig, og liker seg best under setet på min kones "nye" brukte motorsykkel. Men med insektsspray og pinner så ble slangen i "paradiset" jaget ut og bak på sykkelen og vekk.

See More

Igjen våknet vi klokken 05:00 av denne triste, melankolske men på en måte vakre musikken. Nok ett menneske i vår lille landsby Nong Bolung midt i Thailand er d...ød. De myke tonene av fioliner og andre instrumenter "seiler" eller "driver" på en så merkelig myk måte mot oss over åkrene og hustakene, mens det enda er ett fløyelsesmykt mørke rundt oss. Månen titter ned på oss gjennom sølvfargete skyer og synes mellom palmebladene. Sakte viker det fløyelsesmyke mørket av en glødene sol, en sol som farger verden rundt oss i ett skinn av purpur og gull. Nok en morgen og nok ett menneske er død. Høytalerene bryter inn og den som leder denne prosessen taler om den døde og familien. Vi hører at Pi Nong er død og en forsørger på 48 år skal snart den lange veien til tempelet og brennes. Pi betyr år eller voksen alder mens Nong forteller oss at hans foreldre enda lever. Den døde er voksen men enda ung. Tre dager pleier denne sermonien hjemme i den dødes hus å være. Det så vanlige tallet tre som går igjen i hilsen og når de waier og bøyer seg tre ganger i tempelet. Den døde skal og toges på en opphøyet pyntet kiste ofte på ett lasteplan på en pickup, og den står høyt og det er ett vell av vakre blomster rundt kisten. Mange mennesker i landsbyen følger med dette triste toget og musikken følger menneskene. Kisten med den døde skal tre ganger rundt det høe tempelbygget med pipa og forbrenningsovnen. Nærmeste famliie har sin hånd på kisten, og landsbyvenner, familie, munker og landsbybeboere følger etter. Når ett menneske dør så går de tre ganger rundt krematoriet. Denne gangen går de MOT sola som sier at den døde går inn i møtket, og den døde skal ikke åpne sine øyne og se lyset mer. Når mannen en gang var ung og skulle i tempelet være munk og lære om Buddhismen, da gikk alle de unge nye munkene tre ganger rundt tempelbygget med sola og inn i lyset og fremtiden. Dette tallet tre går igjen i så mye i Buddhismen. Den døde har ligget på en nydelig åpen kiste hjemme i sitt hjem i tre dager. Familie og venner berører kisten med en blomst tre ganger, og sier sine ord og tar farvel alle på sin måte.

Når ett menneske dør her i Thailand, så strømmer familie, venner og landsbyboere til huset, og de hjelper til med å lage mat for alle som kommer. Alle som kommer har og med seg en konvolutt med penger, og har skrevet sitt navn på konvolutten. Da vet alle hvem som har gitt og hjulpet familien. Det kan komme mange mennesker hver eneste dag, til huset der kisten er i hjemmet til den døde og familien. Alle får mat, øl og ofte brennevin og alt er gratis. Dette er landsbyens måte å hjelpe familien økonomisk, slik at de har økonomi til en verdig adjø og minnestund for den døde.

Min kone og jeg er litt ekstra triste når dette mennesket døde. Han var kun 48 år og forsørget kone, barn og sine foreldre. Den måten han døde på var og så "unødvendig". Han kjørte ett stort lass med sukkerrør til sukkerfabrikken når han døde. På en helt rett oversiktelig vei som er 9 kilometer, så seg bilen sakte ut av veibanen og inn i ett enormt stort tre. De som kjørte bak trodde han sovnet eller kanskje var påvirket, noe som så mange yrkessjåfører desverre så ofte er. Mange tar "speed" for å holde seg våkne, for de kjører ofte døgnet rundt under innhøstingen av sukkerrørene. Øynene er åpne men hjernen registrerer ikke alt og er sløvet ned. Dette skjer desverre så alt for ofte i trafikken i Thailand. I vår lille landsby med litt over 400 familiehus, har det bare i år dødd 3 mennesker i trafikken. Trafikken tar liv med både overarbeidelse og folk sovner ved rattet, narkotika rus og fulle av alkohol dette tar mange tusen liv i året. Nok ett ungt menneske døde i trafikken mens han arbeidet for å forsørge sin familie. En ung mann er så "unødvendig" død og drept i trafikken. Mens jeg hører den melankonske triste musikken, så tenker jeg mine tanker. Hvem skal ta vare på kona, barna og foreldrene nå da far som var en god mann og familiens forsørger er borte? Den døde mannen opplever kanskje NIRVAN, og da er smertene over og han opplever den totale harmoni. Men familien går mot en vanskelig tid, og vi håper alle at det er noen i familien som overtar forsørgerrollen.

Jeg er trist og øynene er våte. Sakte går jeg ut i solen til min kone, og legger min hånd på hennes skulder. Hun snur seg og jeg ser hun er trist. Sakte kommer ordene som jeg har hørt så ofte. Vi må takke Buddha for vi lever og våre barn er friske. Budda gir og Buddha tar sier min kone mykt, livet er bare slik i min gode kones tanker.

See More
Thai/Lao Funeral song
youtube.com
Posts

Thailand er ett spennende land på mange måter, og har hatt en enorm utvikling. Denne filmen er fra 1984 og vi møter Ingrid Espelid i filmen. I denne filmen se...r vi hvordan Thailand var for 34 år siden, og det er på mange måter enorme forskjell fra dagens Thailand. Thailand har og utviklet seg fra ett U-land til ett industriland og med en enorm inntekt på turisme.

See More
Om mattradisjoner, ernæringsproblemer og kostholdsinformasjon.<br>Filminnslag:<br>Ingrid Espelid HOVIG står på et torg i Thailand og snakker om ernærings-<br>problemer og kosthold, 45".<br>Scener fra Bangkok i Thailand, gatescener. Måltid inntas på gaten. Folkeliv<br>på gate. Marked. Rismarke...
tv.nrk.no
Image may contain: plant, tree, table and outdoor
Image may contain: night and indoor
Image may contain: night, sky, tree, outdoor and nature
No automatic alt text available.
Arild Holtet added 4 new photos.

Vi våkner tidlig i vår familie. I dag som vanlig klokka 05:00, og vi hørte de sørgmodige fiolintonene som "fløt" gjennom landsbyen. Ett menneske er død. Diss...e melankonske fiolintonene "fløt" mot oss i den svake morgenbrisen, og den fløyelsesmyke himmelen og rammen rundt det var litt melankonsk og liksom litt uvirkelig.

Vi ruslet ned trappa og tente litt lys, og hundene raste rundt og fant sine personlige morgenplasser og gjøre fra seg. Kaffen ble satt på og litt mer lys ble tent, slik at vi kunne se om slangene var borte der vi gikk. Hundene raste rundt blant hagehus og det totale kaoset der, og kaffevannet var varmt og dagen kunne begyne.

En ny dag og ett menneske mindre i vår lille landsby.

See More
Arild Holtet added 12 new photos.

Den siste dagen i året 2017 her ute på bondelandet og i en liten landsby i Thailand. Nydelig dekkede bord med hvite rene duker og krystall finnes ikke her. Me...n gleden, sang og latter er det mer av en flotte omgivelser. Alle i nærfamilien var hos oss i år som i fjor, så mat drikke og godt humør med sang og latter var det også dette året.

Som vanlig så var det en fløyelsmyk mørk kveld og natt, og mindre vakkert ble det ikke med ett nydelig fullmåneskinn.

Vi hører festen fra markedsplassen i landsbyen, og den driver mot oss i takt med en liten vind som kommer og går. Messing fra munkene i tempelet litt lenger borte, den kommer også drivende mot oss over åkrene som vaier svakt i vinden.

Det var fremdeles lys å se i husene rundt oss, når kona og jeg glade til sinns gikk sammen opp til soverommet i 2 etasje etter en hyggelig fest. Men det var mange i familien som festet etter vi hadde lagt oss. Vi sovnet glade og i fred kona småhundene og jeg, og lyden fra de som enda festet ble sakte borte når vi glade og rolige sovnet. Nok en nyttårsaften var over for oss, og en fantastisk fin nyttårsaften hadde det vært. Ett år var over.

See More
Arild Holtet added 7 new photos.

De enkle gleder er ofte de beste. I går hadde min "blide runde" fødselsdag. Min "blide runde" det er min kone det, som er både blid og rund på så mange måter.... Her hos oss gjøres det på en enkel måte, men ikke noen mindre glede av den grunn. Gaven fra meg hadde hun fått på foehånd, og den gaven som så mange kvinner i Thailand setter så pris på. Det ble 3 baht gull som også er en reservekapital for thaiene. Nå i nyttårshelgen så lar vi bilen stå, da trafikken er forferdelig og dødsulykkene er mange. Så gullet kjøpte vi i nærmeste by før trafikken ble for ille. Men min blide kone tok på seg gullet litt under fødselsdagsfeiringen.

Sittebordene var fulle av familiens barn våre barns fettere og kusiner. I vanlig feiring så glemmer ikke min kone, at barna de skal få sine gaver de også. Det ble noen få 20 baht seddler i konvolutter, og barna trakk den konvolutten de trodde på. Gleden sto i taket hos barna også, så dagen og kvelden ble en dag med latter og glede og synging Happy Birthday To You tre ganger. Etter det så blåser bursdagsbarnet ut lysene på bløtkakene. Dette skjer bestandig når det har blitt mørkt, for de synes lysene på kakene skal lyse opp kvelden.

En fantastisk fin fødselsdag, med balonger knyttet rundt hodet som pynt, og det fløyelsesmyke mørket var slik jeg liker det. Masse mat og drikke av alle slag, og nok en fin fødselsdag ble feiret i vår familie og det på årets nest siste dag. Da avslutter vi året med glede latter og sang, og da er det kun en festdag igjen dette året.

See More
Arild Holtet added 13 new photos.

Det er mange ganger jeg må riste på hodet, når jeg ser den kulturelle forskjellen på Thailand og Norge. Særlig er det forholdet til overtro med gode og onde ån...der som forundrer meg. Dette gir seg utrykk på så utrolig mange måter.

I området vi bor så står det ett stort muslimsk tempel som aldri er bygget ferdig. Hit går ingen thaier for dette uferdige tempel er bebodd av farlige og onde ånder. Det kan fortelles at mens de bygget dette bygget, så ble mange av arbeiderene drept og spist av de onde åndene. Det hersker ingen tvil om det, for det var mange som hadde sett åndene spise opp flere arbeidere. Så slike ting skal man ikke le av, og byggverket står uferdig mange år etter de fattige arbeidere ble spist. Naboene går lange omveier rundt dette uferdige byggverket, og i husene i dette området ofres det ofte til de gode åndene, slik at de onde åndene blir KUN inne i sitt eget hjem som er det uferdige muslimske tempel. Heldigvis så har ingen sett de onde åndene på mange år, men inn i det uferdige bygget tør ingen gå.

De så åndehusene har omtrent alle hus rundt oss. Fra de enkleste til de store flotte, helt etter huseierens økonomi. Ser de kjempeflotte åndehusene som er rene "slottet" der de står, og da utenfor de største bankene og fabrikkene. Mer lærdom, skolegang og penger gir de største åndehusene, for overtroen blir ikke så ofte borte med høyere utdannelse. Det er bare åndehusene som blir større og ganske så kostbare.

Åndehus har vi ikke i vårt hus, for det "rette tidspunktet" for å sette opp åndehuset har enda ikke kommet. Men husalter det har vi, i respekt både i 1 og 2 etasje. Her er den viktigste å takke for ett godt liv. Da til thaienes mest respekterte konge Rama Den Femte, og bildet av han henger høyere enn alle andre bilder. Han får sine blomsterkranser, frukt, god drikke og en sigar som han var så glad i. Husalteret har bestandig friske blomster, og god drikke, for slike viktige ting for liv og lykke glemmer ikke kona.

Høy utdannelse og ofringer til ånder, guder og avguder slik som vi gjorde for 1000 år siden da vi blotet og offret i vikingetiden. Thaiene er på dette punktet, fremdeles på mange måter slik som vi var for 1000 år i vikingetiden. Må riste litt på hodet av denne seine utviklingen til det moderne livet i en IT alder.

Thaiene elsker å spille på lotto og håper som folk i Norge på den store utbetalingen. Det gjelder både det statlige lotteriet og det ulovlige lottosalget som er i hver eneste lille landsby. Lotteli som thaiene uttaler det er MEGET MEGET viktig. På morgene så diskuterer thaiene hva alle drømte sist natt, og mye mumling og lesing i bøker med stjernetall og hellige tall dukker frem. Jo her har de funnet det 100% bombesikrte tallet. Blir ingen bombe når de ikke vinner. Det mest vanlige er å spille på 2 tall, og det er de 2 aiate tallene i lottotrekningen som gir en tusenlapp eller fire etter innsatsen.

Det er og steder langs veiene der thaiene finner lottotallene. Her er det lagt ut blomsterkranser og talkum, som thaiene kjøper og bruker. Mange gaver er det også der, av thaier som vant på lotto og ga i takk sine gaver. Noen ganger ser jeg gavene er silkekjoler, vifter og av og til nye kjøleskap og kostbare ting. Har adri hørt at noe av dette blir stjålet, for da vil nok ganske sikkert de menneskene bli rammet av ulykker.

Må jo smile av denne overtroen når det gjelder lotto. Talkumet som thaiene kjøper, det gnir de ofte på en gammel hellig trestamme. Så danser de ofte i ring rundt det hellige treet eller trestammen, og selvfølgelig 3 ganger rundt treet og med sola og inn i livet og lyset. Hvis de klarer å forsiktig børste frem tall som dukker frem i talkumet, da er dette ett helt sikkert lottotall. Vinner de ikke så har de børstet frem tallet feil, og menneskelige feil skjer jo ofte.

Ved kjøp av ny bil så må bilen en tur i tempelet man sokner til. Munkene trekker den hvite hellige tråden som binder menneskene sammen, og kaster det livgivende vannet på bilen og mumler sine gode bønner for bilen og de som skal sitte i bilen. Hellige tegn i bladgull blir tegnet i taket over der føreren av bilen sitter, og da er den personen velsignet og Buddha passer på så det ikke skjer noen uhell. Dette er nesten viktigere enn en klasse 1 bilforsikring.

I alle lyskryss og enkelte andre veikryss, så går selgere som selger hellige blomsterkranser. Det er titusener eller kanskje hundretusener av selgere, som har dette som sitt eneste levebrød. Samt alle som sitter å lager og setter sammen disse hellige blomsterktransene med gule blomster m.m. Dette er faktisk en enorm "industri" som er en av de viktigste arbeidene som thaiene lever av og er over alt i Thailand. I enkelte biler kan det være ett "hav" av blomsterkranser, så det å se veien er ikke like lett. Men fortvil ikke. For hellige amuletter av døde kjente munker og Buddha, de ser veien og alt som skjer rundt bilen. Mange er nøye med hvordan disse amulettene legges. Når det er mange hellige amuletter i bilen, så legges de slik at de så kjente avdøde munker og Buddha ser rundt hele bilen. To ansikter kan se forover, to ansikter ser bakover og andre ansikter ser til høyre og venstre. Da er i alle fall en slik bil sikret mot uhell på veiene. Omtrent alle biler har sine blomsterkranser og hellige amuletter. Så hvorfor Thailand er det landet i verden der flest dør i ulykker på veiene, det er jo vanskelig å forstå da de blir tatt vare på av så mye helligdom.

Vel i dag skal vi betale den statlige veiavgift og bilforsikring, samt betale en klasse 1 forsikring som dekker alt av utgifter ved ett uhell. Vi skal etter det ha teknisk kontroll av bilen, og dette går bestandig bra da vi har nøye vedlikehold og service av bilen hver 10.000 kilometer. Men kjenner jeg min blide og glade kone rett. Så er nok kjøp av nye blomsterkranser og sigar til den viktige avdøde Kong Rama Den Femte, det som blir gjort først. Noe annet ville være helt uansvarlig, for vi jo blir jo pent tatt vare på. Man skal ikke "leke" med livet og vise respekt, samt å takke for 12 år uten uhell i trafikken.

See More
Arild Holtet added 10 new photos.

Dagene går i samme rolige rytme her hos oss. Det ble noen uker etter hofteoperasjonen som jeg ikke var mye aktiv, og gresset det var mer aktivt enn meg.

Men lit...t forandriger er det i hverdagen. Konas lillesøster Thanoy og mannen Nom fikk en ny sønn, og da var det glede i familien. Det ble dulling og stelling ute i vårt havehus eller vår krathom, og noen ekstra kalde flasker øl gikk det med. Nå drikker thaiene rundt oss gjerne en øl eller to hver eneste dag, selv om de har store problemer med økonomien. Jeg fortalte hvor mye de drakk opp i måneden, og dette synes de var veldig mye penger blakke som de var. Hm. Eller ble.

Men flere småtroll skulle det bli i familien, for to små artige hvalper ble kjøpt noe som også ga stor glede. Vår sønn Owen og hans yngre noe fyldige fetter Ai fikk hver sin hvalp å ta vare på. Fetter Ai har fått eget nytt rom, og ut fra foreldrenes soverom flyttet han. For hvalpen og Ai skulle ha eget rom, og gutten gutten som ligner på Smørbukk er fantastisk flink til å ta seg av den lille hjerteknuseren. Vår sønn Owen er og flink, men fetteren er nok hakket flinkere på det punktet.

Etter noen uker så var jeg bedre etter hofteoperasjonen, og gresset skulle klippes så svetten spruta. Det er varmt å klippe gress som rekker langt opp på leggen, særlig midt i solsteika når det er 35 grader i skyggen. En aldri så liten haug nyklippet gress på 2,5 meter i diameter, og rett under 1 meter høy ble gresshaugen.

Vel kvelden kom og lysene ble tent i vår kratom. Ett fløyelsesmykt mørke senket seg, og det ble levelige 29 grader på kvelden. Sola gikk ned og fuglene rundt oss falt til ro for natta. Vi hørte lydene fra markedsplassen langt borte, for thaier og høye lyder hører sammen. Lyset fra gatelyktene skinte mellom palmene, og naboene i soien bak oss hadde gått inn i sine hus. En fin stillhet i ett deilig fløyelsesmyk mørke, og freden senket seg over de små soiene (stikkveiene) her vi bor.

Men en ny dag kommer etter en god nattesøvn, og igjen ble det liv i vår krathom. En krathom med ett pinelig nøye kaos der selv Buddha måtte gi opp å rydde. Blide og glade er thaiene rundt meg, men orden er mer ett kaos der alt havner der det havner og der blir det noen uker.

I dag ble det vanning av nyklippet gressplen, og trening som jeg har savnet etter hofteoperasjonen. Dagene går nok i mer vanlige rytmer nå, for hofta den fungerer bra og treninga har jeg begynt med igjen. Kanskje ta noen ekstra kopper kaffe......................

See More
Arild Holtet added 24 new photos.

Bangkok "englenes by" Er en by med skikkelig puls som kan ta pusten fra mange nordmenn. En by som møter meg når jeg kommer nordfra, med enorme utbygginger av ...en ny jernbane og annet. Byen nærmest eksploderer i utbygging. En by som har det meste, og mange av de 29 millioner turister som har kommet til Thailand de 10 første månedene, de har nok mange stoppet opp i Bangkok. Støy og ikke verdens beste luft, men alikevel en by med sjarm. Bangkok er kjent for sin "gatemat", som spises på enkle plaststoler og bord, og tar opp det meste av fortauene i de små fargerike soier (smågater/veier).

Turen med de så velkjente drosjene tuk tuk er en tur som kan være nervepirrende nok, der kjøretøyet raser i sikk sakk mellom biler og andre kjøretøyer. Men det er og midt i det værste maset, tid for barn og opptreden på det så kjente IT stedet Pantip Plaza. Stolte foreldre som tar selfies med ungene med i bildet, for thaien elsker barn som opptrer og viser hvor de kommer fra.

Varmen slår mot folk som kommer ut fra flyplassen den første dagen, og inne i Bangkok fylles sansene av ukjente lyder og lukter fra de tusen gatekjøkkenene. Parker er det mange av, og bilder av kongen og den kongelige familie møter oss over alt. Blomster og parker i alle størrelser og farger, kan være hyggelig å trekke seg litt tilbake i. Om kveldene er opplyste springvann og fontener vakre syn.

Det er 20 år siden jeg kom til Bangkok første gangen, og byen er ganske forandret. Men enda finnes de gamle 3 og 4 etasjes husene med enkle rom som i 2000 kostet 120.- baht døgnet eller 30 kroner døgnet, og ett godt måltid mat kostet 20,- baht eller 5 kroner den gangen etter dagens kroneverdi. Vel den gangen fikk vi 5,00 baht for krona, men i dag får vi ca. 4,00 baht for krona, så rommet kostet den gangen med den kursen 24 kroner og maten 4 kroner per porsjon. Vi ble ikke blakket av slike priser. Det er verdt en avstikker i de små soiene der det ikke er så mange turister å se.

Like artig å høre hver gang: Hello you handsome man, sitt down og have a nice time. Vel speilet når jeg barberer forteller meg at barjentene har sine hvite løgner. Handsome niks, men handig ja som gammel håndtverksmester. Thaiene kjøper sine hellige blomsterkranser som de henger opp i sine åndehus eller husalter. De gode åndene tar vare på huset borgere når de sover, og åndene liker pene blomsterkranser, god mat, frukt og god drikke samt og av og til en god sigar. Thaiene vet å takke de gode åndene, som tar vare på menneskene.

Massasjestedene ligger som perler på en snor, og her får man massasje som er godt for en stiv gammal skrott. Svært ofte får man tilbud om Happy Ending som koster litt ekstra, men mange er de som har fått AIDS av disse Happy Ending. Så i Bangkok får man ALT det man ønsker seg og tilbudene er mange.

For kona og meg så var det en viktig tur til Bangkok denne gangen. Jeg skulle få bekreftet min inntekt på pensjonen av Norges Ambassade, og det gikk greit som vanlig og hyggelig å se kjente blide fjes på ambassaden.

Litt handling blir det bestandig, så pengene sitter litt løst i lommebøkene disse dagene. Nydelig mat på våre gamle kjente favoritt spisesteder, og glade fjes når thaiene kjenner oss igjen. Ma læu khon (dere komme tilbake) joda vi er tilbake og trives som før.

Fløyelsesmyke deilige mørke kvelder i de små koselige soiene. Det samme hotellet som før i en soi vi stortrives i. Men hjemmet kaller og våre hunder savner mor og far, så tre dager det holder for oss.

Vi sier pent ajø til kjente fjes på hotellet, og kjører nordover til den store bussterminalem Mo Chit song (Mo Chit 2) som ikke er så langt fra den gamle hovedflyplassen Don Muang. Igjen møter møter synet oss om en enorm utbygging og Bangkok som ER under stor forandring. Vi kjenner ikke igjen området rundt Mo Chit slik det var, og like rolig blir det ikke lenger rundt bussterminalen.

Vi liker å ta de store bekvemme 2 etasjes VIP bussene, og her sitter vi godt og kan strekke ut beina og sovne det gjør vi ofte. Stresse å kjøre bil i trafikkaoset i Bangkok, den jobben overlater vi til taxidrivere enten i tuk tuk eller taxi med aircondition. De tjener penger noe de så sårt trenger, og vi kan slappe helt av og kommer trygt frem og tilbake.

Noen hyggelige dager er over i den hektiske men artige byen Bangkok, og stille fredelige risåkre med tett jungel bak møter oss igjen. Borte bra men hjemme best, og roen senker seg etter nok noen hyggelige dager i Bangkok.

Adjø du pulserende by Bangkok, om noen måneder sees vi igjen.

See More
Arild Holtet added 16 new photos.

I 1997 bestemte jeg meg for å sette strek, forlate det som mange mener er verdens tryggets land å bo i. Noe jeg ikke vil benekte for, landet Norge ER ett trygt... land.

Men alikevel hadde jeg tatt den besluttningen, og den 1 oktober 1999 landet jeg i Bangkok og skulle bygge opp ett nytt liv. Et liv i ett land med en total anderledes kultur og tro, og et skrifttegn og språk jeg ikke kunne.

i Dag kan jeg se tilbake på 18 år som fastboende i Thailand. Jeg husker jeg gikk ut av hallen i den gamle flyplassen Don Muang i Thailand. Varmen lydene og lukten av ukjent mat og ikke minst varmen slo mot meg, og jeg måtte trekke pusten dypt og suge inn de ukjente inntrykkene. Lite viste jeg da hvordan livet ville bli og ikke minst om jeg ville være frisk. Asthmaen har nesten tatt livet av meg 4 ganger i livet, og hvordan ville dette bki i Thailand???????

Vel Det HAR blitt en del sykehusopphold, men asthmaen har jeg holdt i sjakk. Det har blitt 4 sykehusopphold og to viktige operasjoner i Thailand. Jeg har ligget på det lokale sykehuset i en stor sal der loppete hunder løper mellom sengene, og der ligger folk som er nyopererte. Disse ganske så enkle og ikke på noen måte rene sykehusene, var litt av en opplevelse. Om natten så sov familien under sengen der en nyoperert familiemedlem lå. De vasket den syke sine klær, matet dem og var til støtten for en som trengte det. Man merket seg det så kjente samholdet i Thailandske familiene. De to første bildene er fra en slik fellessal på ett vanlig lokat sykehus, som hygienen ikke kom som førsteprioritering.

Men jeg har og fjernet en svust i ett stort sykehus i Bangkok som heter Phyathai 1 Hospital, for de vanlige sykehusene rundt om på landet, hadde ikke leger som kunne dette, og heller ikke instrumenter til å gjøre en slik operasjon. Det private rommet jeg lå på var som ett nydelig atort hotellrom, og prisen var da også i den prisklassen. Min kone var med og bodde sammen meg som bestandig, så jeg var i trygge hender på alle måter. Vel det gikk bra den gangen for ganske mange år siden.

Det siste sykehuset jeg lå på, det var ett strort sykehus for vanlige folk og hærens folk. Det var Militærhospitalet i Lopburi by 125 kilometer fre der vårt hus og hjem er. Det var hofta som hadde smertet mer og mer, og jeg hadde en hofteoperasjon foran meg.

Vel onsdag den 9 august var første dagen vi var der, og en hoftespesialist tok i mot oss. En som alle andre ansatte på sykehusene her, vennlig og veldig behagelig å snakke med. Han gjorde det helt klart at FØR en operasjon, så skulle jeg ta gå igjennom flere dager med helsetester for å se om jeg ville tåle en operasjon. Alt av medisiner som jeg brukte ble notert opp, slik at det ikke skulle bli en ubalanse i medisiner jeg skulle ta på sykehuset. Da var alle undersøkelser over, og det var 3 hele dager som var gått med, og ganske mange timers venting hver gang.

Omsider mandag den 28 sa en smilende og hyggelig lege: Din helse er stabil så nå er alt klart for en operasjon. Han viste at kona og jeg gjerne ville ha ett eget rom, noe som han også hadde gjort klart. Vi fikk ett koselig og gullandes rent rom, og nummeret 13 som er mitt lykketall ble og det nummeret rommet hadde. Min første sønn ble født fredag den 13 året 1972. Noen småundersøkelser noen dager før det rette legeteamet var klart, og så endelig den 31 september så ble jeg operert. Men på grunn av asthma og jeg kanskje trenkte Ventolin, så fikk jeg bare bedøvelse fra hofta og ned. Rart å ligge å høre leger arbeide inne i kroppen, mens jeg samtidig ikke følte noen ting.

Jeg ble liggende på sykehuset i en uke, og da mente legen at jeg var sterk nok til å reise hjem. Legen og teamet kom og ønsket oss lykke til, og at jeg ville bli 100% bra som før. men det var mange etterkontroller hver uke, slik at legen kunne se at operasjonen hadde vært vellykket. Operasjonen hadde vært 100% vellykket, og legen var oppriktig glad på mine vegne og takket meg som brukte sykehuset og stolte på personalet på sykehuset. Det kan jeg si at jeg gjorde på alle måter.

Jeg minnes dette store sykehuset som noe av det mest positive av opplevelser i Thailand. En oppfølging som var utrolig bra, og rene pene rom med pent bad/wc og en uteterrasse. Maten var veldig god, og det var 4 forskjellige retter både til kona og meg, og bestandig frukt til maten.

Hver eneste morgen kom legeteamet og snakket med oss, og de kom også en gang til på kvelden. På dagen var det sykepleiere som kom innom og stelte meg 4 ganger om dagen, og tid til en hyggelig prat var det også. Jeg har ALDRI fått en så fantastisk oppfølging. Smilet og vennligheten var så utrolig, at det var som de var nær familie som tok seg av meg. Rommet ble også vasket og stelt så det var skikkelig rent, og søppel og annet ble fjernet morgen og kveld. Når jeg reiste hjem kom mine kjære sykepleiere og tok mine hender og ønsket meg lykke til vidre i livet. En utrolig hjertekjær væremåte som disse menneskene hadde, og tross alt så var jeg ikke en av deres medborgere men en ukjent utlending.

På den siste etterkontrollen så viste legen meg alle bildene av hofta både før og etter operasjonen. Vi hadde og en lang samtale sammen, og det var nesten som å snakke med en god venn. Jeg fikk også svar når jeg spurte om når jeg kunne trene igjen, fikk beskjed om at jeg kunne begyne forsiktig trene 8 uker etter operasjonen. Men jeg fikk beskjed om hvordan jeg skulle trene, og hvilken øvelser som enda var litt for harde for hofta. Ett varmt håndtrykk og ønske om en god bedring og ett godt liv sammen med min familie her i Thailand.

Dette siste sykehusoppholde er en av mine mest positive opplevelser i Thailand, blant så utrolig vennlige mennesker som gjore at ett sykehusopphold skule bli så godt som vanlig. Mennesker med en så oppriktig vennlige og med det så kjente thailandske smilet, det er på mange måter en anderledes opplevelse fra ett sykehus. Ett sykehus jeg følte meg velkommen på, og ett sykehus der jeg 100% stolte på legene og de so stelte meg.

På alle sykehus har jeg denne opplevelsen. Så positiv at dette med sykehus og vennlighet og tid til hver pasient, det har jeg også fra de enkle fattigslige og ikke helt rene sykehusene. Legene og sykepleierene bryr seg om sine pasienter, og de hadde tid til hver enkelt pasient.

En stor takk til disse så mange vennlige mennesker, som flere ganger har tatt vare på en utlending, som de tok vare på som en av sine egne landsmenn.

På de vanlige sykehusene er det ikke så flott som på de kostbare sykehusene i blant annet Bangkok, på de kostbare sykehusene betaler man da også 5 til 6 ganger så mye. Men den gode måten å ta vare på pasientene er lik. Enten man betaler 75.000,- baht eller 550.000,- baht for samme operasjon.

Nå takker jeg både Buddha og Gud for at det finnes slike mennesker, som med hjertet gir oss den oppfølging og behandling vi får her i Thailand.

See More
Arild Holtet added 18 new photos.

En drøy uke på ett sykehus midt inne i Thailand. og på ett sykehus som hæren eier. Noe som forbauser mange er at omtrent ingen av legene kan snakke engelsk. D...e er 90% kun enspråkelig og snakker KUN thai. Så det å lære landets språk hvis man vil bo i Thailand, det er ganske viktig i hverdagslivet. Man kommer også naturligvis mer i kontakt med landets beboere, og blir behandlet på en annen måte.

For meg så var det en hofteoperasjon som var viktig nå. Hadde hatt store smerter dette året som bare ble værre og værre, og det var bare å ta denne viktige operasjonen. Den første undersøkelsen og skjermbilde av hofta tok jeg når vi var i Bangkok, men prisene der var skyhøye og kirurgene ikke noe bedre enn på de største offentlige sykehusene. Dette militærsykehuset er ett stort og moderne sykehus og heter Anandamahidol Hospital, og det ligger i Lopburi midt inne i Thailand. På dette kjempestore sykehuset og området, så kan både hærens folk og privatpersoner bli behandlet. Alle som kjenner litt til Thailand, vet at det er hæren og generalene som styrer landet. Enten det sitter en folkevalgt regjering, eller det er stastskupp som det så ofte er og en Junta styrer landet. Man er seg selv nærmest heter det, og det passer også når det gjelder sykehusene til hæren. De har de beste kirurger og sørger for seg selv, men ventetiden er lenger på slike sykehus. For leger og kirurger rokkerer mellom hærens sykehus, og er som regel bare to dager på hvert sykehus som hæren eier.

Hovedbygget er en vakker byggning som er bygget som tre runde bygg, med en kjerne i midten der de gode enerommene for pasientene er. Parkanlegget er også pent for en vakker fasade er viktig. Vi hadde vært mange turer til og fra, med nøye sjekking av min helse. De ville ikke ta en operasjon hvis noe kunne skje under operasjonen. Etter to fulle dagers sjekk med en ukes mellomrom, så ga legen klarsignal for en operasjon. Ett enerom var også satt av, og det var VIP rom nummer 13. Operasjonsdagen var satt til 31, og da var selvfølgelig dette lykketallet for lotto som familien spilte. Overtro og lykketall er viktig i dette merkelige landet. Vel merkelig for oss nordmenn.

Vel innstallert i VIP rom nummer 13, så var det 3 dager å vente til det rette legeteamet var ledig. Den hovedlegen som jeg var henvist til, ville ikke ta noen sjanser og bra var jo det. På grunn av sterk asthma ville ikke legen at jeg sovnet inn under operasjonen, så jeg ble bare bedøvet fra hofte/ryggen så beina var bedøvet. En merkelig opplevelse å høre lydene av sag og hamring, og samtidig ikke merke noen ting. Operasjonen den gikk greit, og så var det tilbake til rommet en ukes tid.

Det var helt greie og rene rom, som hadde alt det man trenger. Kona ville jo selvfølgelig være hos meg hele tiden, og dette er helt vanlig på sykehusene i Thailand. Kona hedde en god seng med nok av puter og dyne. Et pent eget bad/wc med varmtvannsdusj, der også kona kunne vaske sine private klær. Ved siden av badet en liten balkong med en sittegruppe, og muligheten til å tørke privattøy som ble vasket.

Vel slik ser det ut på det sykehuset jeg tok min hofteoperasjon på, og bildene de får tale for seg selv.

See More
Arild Holtet added 12 new photos.

Den 9 august ble en forferdelig trist dag. Vår lille hund Maggi døde av en som kjørte han rett ned når han gikk i veikanten. Vår sønn fant han og tok vår kjær...e hund med hjem. I fjor døde vår kjære største hund Mai Lå som var Maggi sin aller aller beste venn, og de to var uadskillelige bare døden kunne skille de to gode vennene. Desverre så ble det slik.

Jeg har ALDRI sett min kone så trist og full av sorg. Hun satt å gråt og gråt og vugget sin kjære lille Maggi i sine armer. Maggi var min kones beste firbente venn, og Mai Lå hadde vært min beste firbente venn. Vi sa en gang at de to hundene skulle begraves på samme sted, og at de igjen skulle møtes. Min kjære kone tror så fast på dette, og vi holdt våre løfter og Maggi ligger sammen med sin beste venn Mai Lå nå.

Sakte sakte tok min kone sin kjære venn i armene og gikk stille u, og vi var alle med å begravet vår kjære lille Maggi. En hund som hele familien elsket, og de gråter i dag når vi snakker om lille Maggi.

Sakte mens tårene trillet for oss alle, så gravde vi en grav der Maggi sin beste venn Mai Lå var. På det stedet som sola først kaster sine stråler om morgenen. Min kjære kone hadde plantet busker som får vakre blomster på Mai Lå sin grav, og denne dagen fikk også lille Maggi sine pene busker. Stille mens tårene rant fylte kona de første håndfullene jord over sin venn. passet på at den kjære hunde lå riktig og la plastsekken Maggi ble hentet i pent over han så han var beskyttet. Sakte og i sorg plantet min kone busken som skulle gi vakre blomster og har en nydelig duft der lille Maggi nå lå.

Farvell Maggi og vi håper du "løper" sammen med din beste venn Mai lå nå. Min kone tente lys og la frisk frukt, god drikke og hellige blomsterkranser på vårt husalter. De gode åndene vile vise Maggi veien til der Mai Lå var. Min kone er dypt tenkende Buddhist, og hun tror og vet at Magghi har funnet sin beste venn Mai Lå nå, og at de i dag atter løper sammen i glede som før.

To kjære firbente venner er borte for oss, vi sitter igjen med sorg og tunge hjerter. Men som min kjære kona sa og tror: En dag er vi alle sammen igjen.

See More
Arild Holtet added 7 new photos.

Den 1 september i fjor døde min beste venn i Thailand. Min kjære og trofaste turkamerat Mai Lå. Han fulgte meg som en skygge uansett hvor jeg gikk, og bare dø...den kunne skille oss. Jeg husker de siste ukene min kjære venn levde, han gikk sine turer men gikk så mye saktere enn før. Vi var flere turer hos vetrinære med han, men det var ikke noe i veien med han og ingen smerter.

Sakte og sikkert så ble han svakere men han prøvde å gå en liten tur, men han logret så fort vi sa hans navn og satt oss ned sammen med han. Den 1 september 2016 så trakk han skjelvende ett sukk og livet var over. Men ett slag med halen eller prøve å logre gjorde han, og så var min beste venn død. Han fikk dø i fred og uten smerter. En gammel hund og alderen tok hans liv.

Vi bodde i den lille byen Chaibadan som også heter Lam Narai da. Vi hadde håpet han levde til vi skulle flytte hjem til huset for godt året etter og i mars. Men desverre så døde han før den tiden.

Men hjem kom vår kjære og trofaste hund den dagen han døde, for han skulle begraves og ligge der han likte seg så godt. Mellom to små mangotrær der han likte å sitte, for der var det stedet på tomta der sola først ga sine morgenstråler.

Vi byttet på å grave og legge jord over vår kjære Mai Lå, og ingen klarte å la være å gråte. Selv nå lenge etter den triste dagen, så er hverken øyet eller tastaturet tørt.

Noen bunter ståltråd ble lagt over Mai Lå sitt sted, så ingen hunder skulle grave der. Senere så skulle det plantes pene busker med nydelige blomster der Mai Lå ligger begravet, og der de første solstrålene kommer ved vårt hus.

Takk for alt Mai Lå.

See More
Arild Holtet added 14 new photos.

Slanger er det masse av her vi bor. Under regntiden kommer de over på tørt land. Huset vårt ligger høyere en soien (stikkveien) foran huset, så her trives sla...ngene. Mest vanlig er Ngo Sing som thaiene kaller den, og den er ikke så giftig men man trenger medisiner da man blir syke og litt slått ut. Men den slange bør passe seg, for den slangen synes thaiene er god mat.

Det er to grønne slanger her, og den ene er ganske giftig og det dør noen av den giften. En av den typen klarte å komme seg opp av avløpsrøret på badet, men der surra den seg fast og det ble den slangens bane.

Kun en gang har vi hatt den mest dødlige Kobra slangen inn i huset, og da var det rabalder her. Det er for lang avstand til sykehuset hvis man blir bitt av den, så pasienten har liten sjanse for å overleve.

I dag tok kona nok en slange Ngo Sing, så i kveld blir det slange stekt på bål som kveldsmat.

Vi har og sett en del store kvelerslanger her, og den største måtte være nesten 10, og en skikkelig tykk slange.

Regntiden har vi fremdeles, og denne måneden har flere slanger blitt avlivet i huset og på utsiden av huset.

Men de fleste slanger er ikke så giftige, men en god del giftigere enn den norske huggormen. Så status er: Er du redd slanger..... Ikke bo på landsbygda i Thailand. Men slanger er det også på turiststeder og i alle byene.

See More
Arild Holtet added 10 new photos.

Tiden den går og jeg minnes året 2001 når jeg traff min kone. Hennes far døde av kreft, og alt de eide ble solgt så han skulle få det siste leveåret uten smert...er. Noe av buskapen ble også stjålet, da de ikke hadde tid til å se etter som før. Det var min kone og faren som bestandig passet buskapen, jaktet og fisket sammen, oppe i en fjellandsby uten veier, strøm eller innlagt vann. Elven noen kilometer borte, det var både bad og vaskerom. Dette så utrolig sterke båndet mellom far og datter, gjorde at datteren aldri vek fra sin far sin side. Hvordan det er å sitte ved sin far sin side som sakte dør, det er noe de som ikke har opplevde det kan helt forstå. Men min kone har stille fortalt om den siste dagen.

Livet det ebbet sakte ut, og far og datter som også jaktet og fisket sammen, de var sammen hver time dette året. Ett sterkt bånd som vi mennesker av og til kan ha. Min kone hadde ikke mange årene på skolen, og når hun kunne lese og skrive så måtte hun ut i arbeide. Tre års skolegang var over, og ordet barnearbeide fantes ikke i slike miljøer. Det var rett og slett bare arbeide, noe som så mange måtte den gange. Vel også i dag i avsidesliggende fjellandsbyer i Thailand.

Den siste dagen faren levde, så smilte han mildt og sa til sin datter: Kau kjære jeg reiser snart fra deg nå, og du må være sterk og ta vare på resten av familien. Han tok sin datters hånd forsiktig smilte og sa: Nå reiser jeg kjære Kau, og jeg vil du skal lukke mine øyne. Ikke vær redd og ikke gråt kjære, jeg vet at om kort tid vil du få en som tar vare på deg. Ikke gråt min datter og vær sterk og gled deg til tiden som kommer. Det ble også slik. Faren smilte mildt og trykket sin datters hånd, og så var ett liv over. og en småbonde, jeger og fisker gikk over til de "evige jaktmarker". Samme kvelden fikk kona sin svigerinne og broren en datter, og alle så på dette som at faren levde vidre i det nye barnet i familien. Faren hadde "reist" fra dem, men i det nye barnets øyne kunne de se ett glimt av sin døde far.

Det ble en tung tid i fattigdom for denne familien. Huset ble revet og alle plankene og det som kunne brukes, det ble kjørt ned til landsbyen Nong Bolung her vi nå bor sammen. Trematerialene måtte kjøres om natta så politiet ikke så det. For tyvhogst var forbudt og korrupte politifolk så på det meste som tyvhogst, slik at de kunne beslaglegge det og selge det selv. Den fattige hadde ingen rettigheter da som nå.

Men trematerialene kom trygt frem, til landsbyen der mor mor og mange søsken av kona sin mor bodde. Ett nytt liv begynte for denne lille familien, og det var ikke alle som hadde nok klær og sko. Men huset fikk kona sin bror satt opp av materialene de hadde, med hjelp av alle de andre i familien. De hadde i alle fall tak over hodet, og for de to eldste så var det å arbeide så alle kunne leve vidre. Kona måtte til Bankok for å arbeide og sende penger hjem til moren, som tok seg av hennes sønn på 2 år. Kona hadde en ektemann som da hadde fått en kone til, en som var yngre og mye penere. Kona var tøff og sterk og mannen fikk seg en omgang, og måtte godta at sønnen skulle moren ha. Ett samliv var plutselig over, og kona ble gravid den siste uka de bodde sammen. Noe hun ikke var klar over når jeg møtte henne måneden etter skillsmissen.

En norsk mann hadde giftet seg med kona sin tante, og alle fikk arbeide med å være med med å bygge hus. Min kone var håndlanger og blandet mørtel til gjerdet rundt huset, og det var der jeg traff kona på besøk hos nordmannen. Huset kom på 1,5 millioner baht etter det tanta fortalte sin norske mann, og han betalte etter hvert som "regningene" kom. Huset det kom på 375.000,- baht, og en drøy million havnet i den løgnaktige tantens lommer. De ble også skilt noen år etter huset var ferdig.

Vi likte hverandres væremåte kona og jeg, og etter å ha kjent hverandre en stund så ville vi prøve å bo sammen. Vi var begge skilt fra utro ektefelller begge to den gangen. Som min kone da sa: Jeg leter ikke etter den store kjærligheten, men en trygg fremtid sammen med en god mann. Med årene så vil kjærligheten komme, hvis vi føler at vi respekterer og forstår hverandre. Det ble da også slik, og etter to års samboerskap følte vi oss trygge og giftet oss.

Ett ekteskap med to mennesker fra så to forskjellige kulturer, det kan gi ett hav av missforståelser på grunn av kultur og to er som svart og hvit. Men det kan også bli ett samliv som får større bredde, da to kulturer smelter sammen. Omtrent som ett fargekart med ekstra mange farger, og "fargekartet" blir enda videre og større. Men det aller aller viktigste ordet i ett slik enormt stort "fargekart" er RESPEKT og gjennsidig forståelse, for like er vi ikke rent tenkemessig og kulturelt. Tålmodighet tålmodighet og sammen med respekt og forståelse kan det gi ett ekstra bredt og godt samliv. Med det så kan også varme følelser og det vi kaller kjærlighet komme.

Jeg husker så godt den dagen jeg kom til landsbyen, og skulle flytte sammen med min nåværende kone. Jeg hadde lagt et ekteskap bak meg, med en ekstremt løgnaktig og utro thaikvinne. Hun og havnepolitiet hadde sammen stjålet min container, så alt jeg eide fra ett 55 års liv ble borte. Ett nytt liv skulle begyne, da jeg sakte og kanskje litt nølende gikk ut av en lokal skranglebuss fra første verdenskrig. Jeg myste mot den sterke solen, og gikk sakte ned en jordvei men støvet sto opp for hvert skritt. I en slitt koffert hadde jeg alt jeg eide, og i ei svett hånd i lomma hadde jeg noen få tusen baht. Med dette som ballast så skulle jeg nok en gang bygge opp ett liv helt fra bunnen av. Men jeg hadde en ting thaiene ikke hadde, og det var sikkerheten i en uførepensjon som kom hver måned. Samt vilje og at man skal aldri gi opp.

Sakte og tankefull gikk jeg ned den støvete lille soien, en soi jeg hadde gått før da vi hadd bodd sammen noen uker før. Men konas tante ville ikke at jeg skulle være der under feiring av nyttåret Songkran, for jeg var fattig og ikke bra nok og hadde ikke noe å gi. Tanta hun var så "rik" hun, for hun hadde en "rikt" norsk mann og hus. Men Songran var over og jeg ville prøve noe jeg ikke viste hvordan ville gå. Konas lille sønn satt å lekte med den eneste leken han hadde, en trebil som konas onkel som er snekker hadde laget. Når jeg sakte gikk nedover soien mot huset så så den lille gutten meg. Plutselig så han opp og ropte gledesstrålene: Mae mae pappa ma læu pappa ma læu. Mor mor pappa komme til bake pappa komme tilbake. Hele familien kom ut av huset, og de var glade for min kjære og jeg nå skulle bo sammen permanent.

Sakte sakte så bygget vi opp ett hjem sammen. I et hus som ikke hadde tette vegger og tak, og når det regnet måtte vi flytte Tv og kjøleskap til den delen av huset som regnet ikke kom inn. Mye ble kjøpt inn de første månedene, og vi kjøpte to motorsykler kontant. Madrasser til hjemmesnekkrede senger, noe da aldri før hadde hatt. En motorsykkel til kona sin bror som var mobil møbel og innredningssnekker, slik at han kom rundt og fikk mer arbeide. Samt verktøy og maskiner, så han ble egen mester og doblet sin inntekt. En motorsykkel til oss også, som var vårt transportmiddel i nesten 5 år.

Med en uførepensjon som ikke var minstepensjon, så klarte vi å spare penger hver en del penger hver eneste måned. SÅ kom den store dagen, da vi hadde penger til å kjøpe en liten landbit nederst i soien vi bodde. Småbønder og håndtverkere er de alle, og ENDELIG skulle kona eie eget land. Jeg husker den første lille landbiten med fiskedam og en liten risåker. Kona tok risaksene kjærlig i hånda når de var modne, og neten kjærlig holdt dem i sin lille hånd. Dette var hennes jord og hennes ris, og lykken hadde smilt til henne.

Med årene har det blitt kjøpt to landbiter á 20 rai med risland. Jeg ser kona sin kjærlighet til rislandet, der hun sammen med familien går og ser etter risen. Ris som er så viktig for thaiene, og det som omtrent er i alt de spiser. En liten sala (hvilehytte uten vegger) ble bygget mellom begge rislandene, men i dag har den falt helt sammen den sala som var hvile og spiseplass. Men det kommer nok en ny med tiden.

Det var en fin følelse å se familien sin glede over att datteren hadde 40 rai risland noe de aldri hadde eiet før. De deler selvfølgelig landet slik min kone vil ha det, for alle hjelper alle i familien. De vandret rundt og plantet om litt, og ropte til hverandre med latter og glede i stemmene. De er alle trygge nå, ett nytt liv slik som en småbonde, jeger og fisker fortalte ville skje når han lukket øynene og "reiste" fra sin famile.

Min svoger og kona tjener godt som selvstendige møbel og innredningsnekkere i dag. Mannen lager møblene, mens kona sliper og lakkere det de lager. Kona sin lillesøster har en god mann, og de arbeider sammen ute på rislandet og maisåkren. Mennen er og gravemaskinfører, kjører trailer og har en grei inntekt på det. Det har blitt en trygg og sammensveiset familie.

Ofte så tenner min kone lys og røkelser under sin fars sitt bilde. Legger nye friske blomsterkranser der, samt frukt mat og drikke og takker faren for han fant meg og ga til sin datter. Hun tror fult og fast på det faren sa når han døde, og takker sin far som sendte meg til henne. Faren holdt sitt løfte. En tro jeg ikke ser ned på og ler av, for min kone så er dette så utrolig viktig. Hun skal vise ærbødighet og takknemlighet, og det gjør hun på sin myke og typisk buddhistisk måte som er så mild så mild.

Vi har en sønn og eget hus sammen nå, og vi kjlarte å "smelte" sammen to kulturer med så mange "farger" så livets "fargekart" er enorm i sin fargesammensettnig. To helt forskjellige kulturer har laget et mangfold som en kultur ikke har alene. Vi har klart å lære av hverandre. Alle har noe å lære bort og alle har noe å lære av andre, selv om ikke alle har gode skoler. Livets skole er den største skolen vi har. Livets skole har ikke trange små rom med vegger og dører som stenger lufta og friheten ute, og "taket" er uendelig og gir oss varme og vann som alt liv trenger. Hvert år blir vi ett år eldre, men vi blir også ett år klokere i livets skole. "Skoletiden" er heller ikke begrenset til noen få faste skoleår med skoleferier.

Nå er risen igjen sådd og står grønn og høy nå, og nok vann har vi fått dette året. I slutten av november skal risen høstes, og igjen skal jeg høre familiens latter og glede da risen høstes inn. Nok en gang skal jeg se min kone kjærlig holder de modne risaksene mykt i sin hånd. Risen som er jorda sitt gule levende "gull", det som gir milliarder av mennesker mat.

Det har snart gått 16 år nå siden vi flyttet sammen, og vi gleder oss til de neste 16 årene. Det kansje aller viktigste nå, det er at alle guttene får gode skoler og utdannelse. For utdannelse er veien ut av fattigdommen i Thailand som i så mange land i Asia. Våre barn vil få den tryggheten en god utdannelse gir, min kone hun fikk aldri den utdannelsen. Men hun synes hun har fått enda mer, og det er sin ektemann som faren sendte henne. I mellomtiden vokser risen som skal gi alle i familien en mat og liten ekstrainntekt og trygghet for alle i familien. Risen som er selve livet for så mange i Thailand.

See More
Image may contain: sky, cloud, outdoor and nature
Image may contain: night and outdoor
Image may contain: night and outdoor
Arild Holtet added 3 new photos.

Sola går ned og ett fløyelsesmykt mørke senker seg, og knitringen av mange bål som er for matlaging og husenes søppel høres. Røyken legger både hus og soiene (...småveier) rundt oss i tett røyk. Litt hosting og harking hører med. For søppel MÅ jo brennes, hvis ikke ligger den der og søppelhaugene vokser. Mat lages enda mest over åpent bål, for brenstoff er gratis og det gir rimelig matlaging.

Snart er det sengetid her, og fremdeles er det godt over 30 grader ute. I morgen er det en ny dag og nye muligheter.

God natt Thailand.

See More
Arild Holtet added 10 new photos.

Å bo i Thailand og KUN blant vanlige småbønder, håndtverkere og vanlige det vi nok kan kalle fattige arbeidere, er en anderledes opplevelse for de fleste nordme...nn. Gjennomsnittsinntekten i vår lille landsby, den ligger nok rundt 9000,- baht eller 2210,- kroner i måneden etter en nå ekstra lav kronekurs mot baht. Hadde krona stått i 5,5 baht som var så vanlig, så hadde månedsinntekten vært på kun 1636,- kroner i måneden. Statlig alderspensjon får alle rundt oss når de er 60 år, og den er på 600,- baht i måneden eller rundt 147,- kroner i måneden. Ikke mye når en fisk av typen Tilapia koster 136,- baht. Så det meste er tilpasset en lav inntekt, og det meste koster svært lite her. Ikke mye likt slik det er på de tradisjonelle mer moderne turiststedene der mange utlendinger bor.

Reise rundt eller til Bangkok på tradisjonell thaimåte med en 12 seters Toyota minibuss, det kan og være en prøvelse i tålmodighet. En avtale at minibussen skal komme klokka 09:00, det blir ofte til 10:40. Thaiene her er ikke nøye med hverken tid eller avtaler. De kommer nok. Når det passer dem.

Med en kjøretur på ca. litt over 3 timer, da MÅ thaiene ha mat og en spisepause og tissepause. Godt å strekke beiena er det, for det er ikke mye plass til beina i disse minibussene. Spise det gjør det omtrent hele dagen, og måltider er kun avbrutt av småspising. Men så er også thaiene feitere nå, og Asias nest feiteste folkeslag. Mye stillesitting ikke gå men kjøre motorsykkel, er sammen med veldig mange måltider med på å heve overvekta og sette ned helsa.

Det er ikke som norske veikroer vi stopper på. Wc er bestandig de noe urenselige stådassene, og pissoarene var kanskje rene og pene den første uka de ble satt opp. Men områdene har pente blomster og planter, samt lokalene pleier å være pene og hyggelige. En god matrett som virkelig smaker godt, den varierer fra 25,- baht til 30- baht. Spise seg mett for 6,15 kroner til 7,37 kroner blir man ikke blakk av.

Når vi skal til Bangkok og ordne viktige ting, så blir vi noen dager og bilen den lar vi stå hjemme. Helst bruker vi de større tryggere bussene, for dødsfallene og ulykker med minibussene er daglige hendelser. Trafikken er forferdelig i Bangkok, så det beste er å ta Skytrain eller la en taxifører slite med trafikken. Bilen den lar vi stå trygt i garasjen hjemme. Gatematen i Bangkok er kjent og velsmakende, vel det er gatemat over hele Thailand. Men hygienisk er ikke tillaging og oppvask. Men slik er det her, og vi lever med det slik det er her.

See More